Jeg leser i Aftenposten, der det handler om å ha tenåringsbarn i huset. Samtidig som vi kanskje er i en tid i selvforandring. Jeg snakker om den populære overgangsalderen. Det er altså to ting som skjer samtidig. Barna skal finne seg selv og vi skal finne vår nye jeg. I vårt hus er det liv! Vi inneholder to og firbeinte. Jeg, min samboer og tenåringer.
Jeg la merke til mye gode poeng i innlegget. Skribent i Aftenposten skriver blant annet at dersom ungene fikk karakterer under middels når vår generasjon vokste opp. Fikk ikke lærer kjeft av foreldrene, men heller ungene fikk beskjed om å skjerpe seg. En ble heller ikke kjørt her og både der. Vi var flink med å bevege oss rundt selv. Om det var til venner eller trening.
At vi måtte klare oss selv slik betydde ikke at foreldrene våre ikke brydde seg. Foreldrene våre var heller mer opptatt av viktigere ting som å ha tak over hodet til oss, og at vi klarte å oppføre oss ordentlig ovenfor andre. Vi måtte rett og slett stå til ansvar for våre handlinger. Jeg husker at dersom jeg var ufin i munnen mot de som var eldre enn meg. Var en klar over at det kunne få konsekvenser. Det lærte vi av og vi løp ikke hjem for å klage til foreldrene våre. Min far ville bare sagt. Den som er med på leken, må og smake steken. Min far var en god far, men han var klar på enkle ting. Oppføre deg ute i gaten og på skolen, og ikke vær stygg med jentene.
En kan og lese i innlegget at barn blant annet vokser og opp uten blant annet kjennskap til skrubbsår på knærne. De har og blitt snakket vekk fra å klatre i trærne, og å måle styrke med hverandre. Dette spesielt guttene. Det ligger i naturen at vi gutter måler styrke, og vi finner våre plasser. Alt er stoppet med nei, nei, la vær! Det som de idag får av problemer, er nakkeproblemer. Av å se ned på nettbrett og mobil. Jeg vet ikke hva som er verst over tid. Slitasje i nakken, eller lærdom i lek som klatring i trærne og lekebryting. Jeg vil heller ha ekstra skrubbsår og arr på knærne enn vond nakke.
Noen ting er virkelig blitt forandret. Tenk dere rommet som var vår trygge sone før. Er nå ikke like trygt for dem som vokser opp nå. Den digitale verden finner deg helt inn på rommet. Ting som skjedde på trening, skolen eller blant venner snakkes om der inne i denne verden. Da er den en safe sone blitt til en tenkende sone som gnager inn i hodene deres. De er mange ganger alene med det ubehagelige som kan være skjedd. Da de er kanskje blitt dagens snakkis!
Tenåringene er heller ikke like mye ute lenger, og trenger ikke den sosiale kontakten vi måtte oppsøke i en digital-løs tid. Dagens ungdommer får det gjennom sosiale medier, men til gjengjeld. Rammes mange av ensomhet, og det er mer sjanse for at barna går til psykolog for å bearbeide depresjon, enn at de ender på legevakten med småskader grunnet lek.
Før gikk det som det gikk med skolen for en god del av oss. Vi klarte oss (Jeg sier ikke alt ved skolen var bra før. Tvert imot), men nå lever dessverre tenåringene konstant med presentasjons angsten over seg. De må være mer på, og kan ikke vise nederlag. Idag virker det som alt må være på stell.
Det som vi må bli flinke til som foreldre eller en voksne trygg person i barnas og spesielt tenåringers liv. Er at vi må pushe dem til å gjøre ting utenfor komfort sonen. Slik at de er istand til å takle en hverdag som består av litt av hvert for å fungere på egenhånd i samfunnet.
Ellers vil jeg avslutte med å si at jeg synes det er kjekt med tenåringer i huset. Den perioden har egentlig vært der før tenåringstiden begynte. For nå begynner egentlig utfordringene når barnet er tweens som er den digitale generasjon, og som starter rundt 8.
